Bak de høflige brevene og de endeløse saksbehandlingstidene skjuler det seg strategier som får mange klagere til å gi opp. Denne artikkelen undersøker hvordan tid, språk og system brukes som verktøy for stillhet – og hva det gjør med tilliten til staten.
Når kommunen avslår hjelp, gjemmer det seg sjelden bak harde ord. I stedet får vi høre om «verdighet», «likebehandling» og «helhetlige vurderinger». Men hvem bestemmer egentlig hva som er verdig – og for hvem? Med Machiavelli som veiviser ser vi nærmere på hvordan språk og prosedyrer blir til verktøy for skjult makt i dagens velferdsforvaltning.
Når systemet sier: «Dette gjør vi for ditt eget beste» – er det egentlig sant? Eller skjuler det en virkelighet der makten flyttes fra den enkelte til institusjonen?